Kom inn på denne siden gjennom å lese bloggen til Rabiatus, som har kommet med et oppfølgingsinnlegg (
http://rabiatius.com/2011/03/22/jeg-lik ... C3%B8tter/) etter det opprinnelige innlegget som denne tråden linker til.
Jeg er enig i at denne Rabiatus ikke fomulerer seg spesielt heldig, og at det opprinnelige innlegget ikke fungerer som noe annet enn rasjonalisering av egen adferd, på musikkskaperenes bekostning.
La meg derfor forsøke å presisere essensen i argumentet "for" piratkopiering.
For faktum er at folk flest nå om dagen laster ned alle mulige medier de kommer over, uten det spor av dårlig samvittighet. Selv de som innrømmer at de vet det er galt velger å laste ned lever fint med seg selv etterpå. Det er dette som blir foreslått å gjøre noe med, gjennom holdningskampanjer o.l, dvs å appellere til folks samvittighet slik at de velger å ikke laster ned. Problemet med dette er at dere kun henviser til de eksisterende juridiske rammene rundt beskyttelse av åndsverk, uten at dere egentlig appellerer til folks samvittighet eller rettferdighetssans. Trusler om å slutte med å skape musikk eller om at musikken på noen måte vil bli dårligere, fungerer heller ikke.
Årsaken til dette er at mennesker ser på musikk som et kunstnerisk uttrykk, ikke som en vare man går til innkjøp av i en forretning.
CD-platen er en vare. Musikken i seg selv er ikke det.
Når man da argumenter som en forretningsmann som ønsker å selge CD-plater, og blir nødt til å redusere kostnadene sine for å opprettholde en viss inntekt, mister man kredibiliteten som kunstner, og hele grunnlaget for å skape den dårlige samvittigheten hos piraten forsvinner. For nettopp som piratene selv beskriver, det å laste ned en digital kopi oppleves ikke som tyveri, selv når man er klar over at det juridisk sett er galt. Ja, selvfølgelig er det dumt at det å utgi musikk i fysisk form ikke lenger er like lønnsomt, og juridisk sett har dere alt på det rette, men når det å laste ned et album ikke påfører de som produserer eller distribuerer musikken et direkte tap (som ved å tappe kontoen for penger eller stjele en CD-plate), er det ikke noe sterkt insentiv til å avstå fra å laste ned.
Oversatt til forretningspråk: forbrukeren føler det ikke nødvendig å skulle betale kostnadene for en rekke fordyrende elementer ved produksjonen.
Ingen bryr seg om hvor mye det kostet å trykke CD-platene, designe coveret, markedsføre eller transportere produktet til utsalgsstedene.
Ingen bryr seg om kostnader relatert til produksjon som artisten betaler for, fremfor å gjøre på egenhånd. Skrive låter, mastring, produksjon osv, dette er kostnader musikerene pådrar seg som de ikke kan forvente at forbrukeren er villig til å betale for.
Ingen bryr seg egentlig heller om kostnadene ved tid i studio, da tidsbruk i studio er artistens eget ansvar, og fordi leie av topp moderne studio til titusener av kroner i måneden synes, og strengt tatt er, unødvendig for å produsere gode nok kunstneriske uttrykk til at lytteren kan nyte de.
Kort sagt: lytteren, eller forbrukeren, har ingen interesse av å betale for en rekke tjenester de ikke direkte forbinder med opplevelsen av å nyte det kunstneriske uttrykket, og da spesielt ikke når oppnåelsen av denne nytelsen kun består av å laste ned en digital kopi.
Musikerenes dystopi består således av å være hensatt til lytterens nåde samt egen kreativitet ifht. inntjening. Drømmen om å bli rikelig belønnet for sin innsats synes å tilhøre en svunnen tid. Å oppnå enome salgstall basert på kostbar markedsføring er ikke lenger aktuelt, og man frykter at selv om det kunstneriske uttrykket i seg selv er godt nok, vil man ikke kunne leve av å produsere det - hvertfall ikke uten å radikalt forandre sin strategi.
Lytterens dystopi består av å være hensatt til å måtte betale en klekkelig sum penger for hver anledning han ønsker å nyte et kunstnerisk uttrykk, med det resultat at variasjonen i hva lytteren kan lytte til blir redusert og i mye større grad enn i dag avhengig av i hvilken grad musikeren klarer å markedsføre seg selv. Dvs, lytteren blir hensatt til musikerenes nåde ifht. hva slags kostnader de pådrar seg i produksjon, markedsføring og distribusjon, og hvilken pris musiker, plateselskap og distributør blir enige seg i mellom å kreve av lytteren for å nyte det kunstneriske uttrykket.
Felles for begge parter er at musikk som kunstnerisk uttrykk er viktig og ønskelig. Det er nødvendig for musikerene og lytterene å jobbe sammen om å fostre frem god musikk, og å sørge for at produksjon av musikk er lønnsomt nok til at musikalske talenter kan leve slik at de får best mulig utbytte av dette.
Lytterens ansvar ligger i å støtte de musikerene de ønsker å lytte til økonomisk, dyrke og spre musikken slik at gode musikere blir kjente og populære, mens musikeren på sin side har ansvaret for å produsere musikken på en økonomisk forsvarlig måte for å lette presset på kravet til salgstall, og å utforske og utnytte de mulighetene som eksisterer for inntekt rent bortsett fra salgstall.
Fiendtligheten som har oppstått mellom musikerne og lytterne er ingen tjent med, og er svært lite løsningsorientert, men jeg tror med tiden at musikere og musikk som kunstnerisk uttrykk vil komme styrket ut av dette, selv om det kanskje ikke vil være like mye penger i omsetning i bransjen.